Vi skal bare en ti minutters biltur fra Grimstad. Over et nytt byggefelt med moderne funkishus, inn en smal skogsvei, ned en trang grusvei omkranset av frodige løvtrær. Så rundt en krapp sving
– og Strandfjorden og Ingvilds vakre sørlandsidyll åpenbarer seg.
Det er tydelig at Ingvild har gledet seg til å vise frem og fortelle om drømmehuset sitt. Endelig kan hun dele med oss andre hvordan prosessen har vært, fra hun og mannen hennes overtok denne prakteiendommen 1. januar 2009, til de kunne flytte inn i november samme året.
«Min mann Bjørn Olav var pensjonist da vi flyttet hit. Og da tenkte vi at det hadde vært lurt å få oss et nytt hus med lite vedlikehold, selv om vi var veldig begeistret for gamle hus.»
Ingvilds erfaring, etter å ha bodd i huset i 15 år, er at det er lite vedlikehold på selve huset, men med åtte mål tomt ble det mye å ta vare på for et par litt oppe i årene.
«Vi lurte først på å bygge et lite hus for å gjøre livet enklere. Men så fant
vi ut at vi ville ha et hus som kunne romme hele familien. Og den er ikke liten!»
Den store, frodige eiendommen fremstår som en grønn oase, med pent anlagte uteområder, luftige plener, vakre rosebusker og bær av mange slag. Og den blide, engasjerte 77-åringen byr i dag på smørbrød med syltetøy laget av kirsebær fra egen hage. Det smaker himmelsk, sammen med «vann fra jordens indre», som Ingvild kaller brønnvannet sitt.
Ingvild forteller ivrig at bakgrunnen for at de valgte LillesandHus var hennes manns veldig klare krav til kvalitet. Og han hadde tiltro til LillesandHus i så måte.
«Mannen min var trelasthandler og drev Hans Hanssen Trelastlager på brygga i Grimstad. Han var fjerde generasjon trelasthandler, og driften har vært en institusjon for mange som gjennom tidene har bygget hus her i distriktet.»
Nå er alt revet, og stedet, der trelastlageret lå,
heter i dag Terje Vigens Brygge.
«Bjørn Olavs kvalitetskrav, kombinert med mine stilkrav, gjorde valget enkelt. Og at vi kunne få huset fullt ferdig bygget, raskt og effektiv, hadde også mye å si for valget vårt.»
Ingvild forteller at hun tidlig i prosessen reiste jeg til LillesandHus for å ta en prat med daglig leder Thomas Wilson.
«Og det han viste meg – wow! Da tenkte jeg – for noen muligheter!»
Thomas viste henne flere forskjellige hustyper, og Ingvild skjønte raskt at alle kunne passe inn på eiendommen deres. At husene til LillesandHus også kunne stedstilpasses var også en viktig faktor i beslutningsprosessen.
«De var så hjelpsomme, alle sammen. Også så hyggelige! Og da vi bestemte oss for LillesandHus ble også mannen min hørt og involvert, med all sin kunnskap og erfaring om husbygging.»
Da de flyttet hit var Bjørn Olav pensjonist, men han ble allikevel med på sin kones «ville» ønske om å flytte ut av byen. Det var nok mange som så på Ingvild som kjerringa mot strømmen, for når flere av vennene deres solgte husene sine og kjøpte enklere leiligheter på sine gamledager, da flyttet hun og Bjørn Olav ut hit til Strandfjorden, langt utenfor allfarvei.
«Gærne Ingvild, hun er ikke klok!»
De hadde knapt nok flyttet inn, så var de i gang med å anlegge hage og skape sitt paradis her i Strandfjorden. Og tross Bjørn Olavs dårlige helse fikk de ti fine år sammen her ute, før han brått døde fra henne for fem år siden.
«Den vakre hagen er hans verk.»
Ingvild elsker huset sitt, og hun innrømmer at hun alltid har vært svak for de hustypene som har kortere tak foran og lengre tak bak. Det viser at det er et godt sørlandshus, mener hun, med sine mange vinduer mot den praktfulle utsikten. Så utseendet var viktig for paret, som i mange år bodde i et gammelt hvitt sørlandshus midt inne i byen.
Ingvild har alltid hatt en forkjærlighet for Sørlandets byggetradisjon, og hun forteller at hun er entusiastisk medlem av Fortidsminneforeningen.
«Det at LillesandHus virkelig tar ansvaret for å opprettholde den tradisjonelle byggestilen her på Sørlandet er en holdning og verdi jeg setter høyt. Faktisk var LillesandHus den eneste husleverandøren jeg stolte på, nettopp av den grunn.»
Men hvordan havnet de akkurat her? Litt av årsaken er at familien allerede eide Lensmannsgården, nærmeste nabo. Og da det dukket opp en mulighet for at Ingvilds drømmeeiendom kunne byttes mot familiens idylliske hytte i Nørholmkilen, da falt alt på plass, og byggeprosessen var i gang.
«Det var viktig for oss at dette huset ble bygget i samme stil som Lensmannsgården, vår nærmeste nabo, et hus fra 1770 som min far kjøpte i 1970.»
Ingvild og mannen var opptatt av mulighetene huset hadde for å romme hele familien, med barn og barnebarn.
«Huset vårt har blitt akkurat som jeg drømte om, og det å bo i dette huset har vært helt topp. Alt er så gjennomført. Bare se på detaljene, som for eksempel omramming av vinduene. Huset oser av særegenhet og kvalitet.»
Høsten i fjor og den siste vinteren var noe av det tøffeste Ingvild har opplevd gjennom sine 15 år i Strandfjorden. Først en høststorm som veltet trær og strømstolper, og så den verste vinteren noensinne med tanke på ekstreme snømengder.
«Selv om det var tøft følte jeg meg trygg på at huset mitt tålte ekstremvær, noe det selvfølgelig også gjorde. Dette huset er bunnsolid tvers igjennom.»
I skrivende stund nærmer det seg sommerferietid, og Ingvild forbereder seg på storinnrykk av glade familiemedlemmer, med barn i alle aldre. Og det er jo nettopp det dette huset er bygget for. Felles hygge på et paradis av et sted.
Ingvild stråler av lykke og stolthet over stedet hun og mannen hennes har skapt. Og for å virkelig sette ord på følelsen trår hun til på utenlandsk.
«All my dreams came true.»
